Dato: 18. november 1861
Fra: Frederik Bøgh   Til: Charlotte Bøgh, f. Dons
Sprog: dansk.

Kjøbenhavn d. 29de November 1861

Mine kjære Forældre!

I beredede mig ret en inderlig Glæde ved Eders varme og hjærtelige Brev; det væltede en Sten fra mit Hjærte; thi jeg kunde ikke være rigtig vel tilmode over mit Digt, før jeg vidste, at ogsaa I vare det. Nu er jeg jo rolig i denne Henseende, og dette, saavel som Onkel Nicolajs og Tante Jettes Varme i denne Anledning, er mig noget af det Væsentligste i min Glæde. - Iaften vil jeg derfor dels bringe Eder min Tak og dels fortælle Eder Et og Andet om mine nyere Begivenheder. Jeg har i en otte Dage lidt af en aldeles eminent Forkølelse, hvorfor jeg endog har maattet ligge. Men i Torsdags maatte jeg staa op af Sengen Kl. 4 om Middagen for at gaa til et Middagsselskab, som Collins gjorde for mig. -- H. C. Andersen holdt Festtalen til mig omtrent saaledes:

Alle vare vist enige med ham i, at Festen ved Afsløringen af Oehlenschlægers Mindesmærke var slet arrangeret -- ikke alene af Bestyrelsen, men ogsaa af Folk idet Hele. Ingen havde tænkt paa at smykke Husene med Blomster; kun paa fire Steder havde han set Danebrogsf1ag vaje; men saa havde han ogsaa lagt Mærke til, at der laa en Gaard i Bredgade ligefor Pladsen, og herfra vajede to store Flag. Og dette havde en større Betydning, end Nogen dengang vidste; thi derinde boede en ung Mand, som havde rejst Oehlenschlæger et aandeligt Mindesmærke, og derfor vilde dette ogsaa blive husket, og naar det da om tyve Aar stod optegnet, da vilde der tillige staa, hvormegen Rigdom og Skjønhed denne unge Mand siden den Tid havde opladt for vort Blik - o.s.v. -; det var da min Skaal. - Onkel Nicolaj udbragte senere, ligesom jeg af samme Grund vilde rejse mig, Andersens Skaal og takkede ham for den Maade, hvorpaa han strax havde mødt mig. Efter Bordet kom Andersen hen til mig, sagde, at han havde tænkt paa noget rigtigt Smukt, som han vilde have sagt; men saa blev han saa rørt, at han ikke kunde; "dog vi To forstaa jo hinanden", og han trykkede begge mine Hænder kjærlig. Der er virkelig noget Faderligt i hele den Maade, hvorpaa han behandler mig.

Hvad jeg i dette Brev fortæller Eder har virkelig, - det maa Du, min kjære Moder, tro - ikke sin Grund i Forfængelighed, men kun deri, at jeg ved, det maa interessere Eder at høre derom. [ ...]

Tekst fra: Se tilknyttet bibliografipost