Dato: 2. januar 1825
Fra: H.C. Andersen   Til: Birgitte Andersen
Sprog: dansk.

Slagelse, 2. Jan 1825.

Kjære gode Maddam Andersen!

Et glædeligt Nytaar til Dem, Mand og Børn. Jeg var lidt barnagtig da jeg sagde Dem Farvel men det tilgiver De mig; naar De kun tænker Dem ind i min Stilling, vil det være Dem let. Jeg har nu faaet Øinene op, kjender mine Kræfter, kjender Rectoren og lidt til Verdens Slutninger, jeg husker Malurten i Fior, og kan man da undre sig over at Barnet græder naar et nyt Bæger rækkes ham, da han nyligt har smagt saameget Julegodt. Jeg veed nok at denne saakaldte Malurt er en styrkende Medicin, at min Sjel vil blive mere dannet og reen, men, siger mit Mismod mig er den vel skikket til at modtage denne Renselse? Er jeg ikke stupid og forvirret, bedrager jeg ikke mine Velgjørere? og denne ene Tanke kan styrte Alt. Men, nu vil jeg være rolig, jeg bør være rolig, bort med dette bløde Kjerlingagtige, Blikket opad. Guds Faderhaand seer jeg jo tydeligt, hvorledes han har ledet mig fra Armod og Mørke til Lys, han maa have en Hensigt, hvorfor skulde jeg ellers saa uværdigen nyde et Gode, Tusende bedre fortjene. Men nu lev vel! Jeg er munter, jeg vil være det, Guds Villie skee! Ganske ulykkelig kan jeg ikke blive, og ihvordan det end gaaer saa veed jeg et Haab som ikke er et Giøglespil, en Drøm som dog er en Vished, det er Døden. - Gud vil ikke forlade den godmodige Sværmer.

Deres taknemlige

Andersen

Tekst fra: Se tilknyttet bibliografipost