Dato: August 1851
Fra: H.C. Andersen   Til: Carl Olivier von Beaulieu-Marconnay
Sprog: dansk.

Brev nr. 353. Fra HCA til Carl Olivier von Beaulieu-Marconnay.1

Kjære Ven!

Jeg blev hjertensglad ved at modtage Brev fra Dem; thi jeg har Dem saa kjær; min Følelse er i alle Aar bleven den samme. Jeg har endnu uforandret den inderligste Tillid til Dem, og derfor tilstaaer jeg Dem aabent, at der var Noget i Deres Brev, som overraskede og bedrøvede mig; der var Ord, som jeg troede, De ikke kunde have skrevet til mig. Jeg eier imidlertid en saadan Sum af kjærlige, skjønne Erindringer om Deres Sindelag for mig, Deres egen, herlige, hjertensgode Personlighed, at jeg snart indsaae, at De havde skrevet i en Stemning, der kastede denne Skygge. Jeg følte Længsel efter Weimar som den Stad, hvor jeg har nydt saa uendeligt meget Godt, og hvor der lever Flere, jeg holder af; men da jeg ikke vidste, hvorledes den r i n g e r e Classe i en By som Weimar viste sine Sympathier for de sidste Bevægelser, og jeg da som Dansk vilde føle mig uhyggelig, spurgte jeg Dem i Fortrolighed derom; thi jeg vilde gjerne som før føle mig hjemme i Weimar. Hvad de dannede Folk angaaer, da havde jeg ingen Frygt eller Tanke om at komme i nogen Slags Collision; vi havde jo saa mange andre kjære Berøringspuncter, saa meget Godt og Skjønt til Samtale og til gjensidigt at glæde os over, at jeg ganske trygt fløi til mine gamle Venner. Tiden vil klare Meget, og jeg veed, at Tydske og Danske blive de bedste Venner; de Ædleste række hverandre Hænderne først! Det Sande og det Skjønne slaae Bro mellem os! Gid de bløde Harmonier, der ere i mit Hjerte, maae være lagte under hvert Ord i dette Brev, og De vil forstaae, at hvor jeg som ægte Dansk - og det er jeg - føler mig skarpt berørt, er det Vennen, som lider. Derfor aldrig Mere om Politik, kun om Hjertets og Aandens Verden! Og har min nye Bog for Dem en god Plads i disse, saa skriv mig snart et Par Ord derom. Bliv mig trofast og god! Vi leve Alle saa kort sammen i denne Verden, og de, som d e r faae hverandre kjære, maae holde fast, hvorledes endogsaa Bølgerne gaae! - Hils Deres fortræffelige Kone, og lad mig snart høre fra Vennen, som jeg saa gjerne mødte!

Deres uforandrede H.C.

A n d e r s e n.

Tekst fra: Det Kongelige Biblioteks Brevbiografi ved Kirsten Dreyer (353)