Dato: 11. juli 1859
Fra: H.C. Andersen   Til: Bernhard Severin Ingemann
Sprog: dansk.

Nørre-Vosborg.

mellem Holstebro og Ringkjøbing

den 11 Juli 1859.

Kjære Ven!

Henved fjorten Dage blev jeg paa det smukke Silkeborg og reiste saa i Mandags her Vesterpaa; jeg tænkte mig, at jeg kom i øde og næsten ubeboede Egne og finder overalt dyrkede Marker, smukke Haver op til Præstegaarden, hvor Hyld og Roser blomstre, her er meget beboet og et prægtigt Folkefærd. Nørre-Vosborg, Etatsraad Tangs Fædrehuus, er en rigtig gammel Gaard med dybe Grave og høie Volde, og det endog i stor Udstrækning, Capellet er forandret til Gjesteværelse, her sover jeg, en hvid Dame viser sig paa dette Sted, men hun har ikke endnu besøgt mig, hun veed vel at jeg lider Spøg, men ikke Spøgeri. I Onsdags, den 6te, feiredes her paa Gaarden Fredericiaslaget, sex Bønderkarle, som have været med, vare inde hos os hele Aftenen, vi spiiste, drak og holdt Taler; Danebrogen vaiede og da man bad mig om at læse et Eventyr læste jeg det om "Holger Danske". Tang ynder smukt og meget Bondestanden og denne have vi besøgt, / rige, pyntelige Gaarde, Kjøkkenerne saae ud som de vare et Dukkeskab og hele Loftet var skjult ved et Mosaik af Skinker og Pølser. De gode Mennesker overvældede mig med Kage, Syltetøi og Drikkevarer, de bød Snaps, flere Slags Viin, Theevands Knægt og Liqueurer og da jeg, naturligviis kun kunde nippe til al den Overflødighed, kom de med Chokolade "den kunde jeg vel drikke!" sagde de og saa kom der gammelt Øl ovenpaa. De meente det saa godt. - I forgaars kjørte vi til Huusby Klitterne, tre Mile herfra, vi vare flere Vogne, alle med Danebrogs Flag, disse plantedes paa Klitterne, et Telt blev reist, Havet rullede og vi sang danske Sange. Ikke mere end to Bøsseskud fra de øde Klitter ligger Huusby Præstegaard, med store lyse Stuer, Bibliothek og Portrætter, (der, ligesom her paa Vosborg og det i Stuen foran hvor jeg sover, hænger Deres Portræt) her var dertil en Have med mægtige Træer, tætte Gange og en Mylder af Roser. Vinden har imidlertid i disse Dage været saa skarp at den næsten har taget Huden af mit Ansigt, især af Næsen; Vinden blæser bidende kold. Igaar var her til Fest for mig stort Selskab, over 100 Mennesker, meest af Bondestanden, vi drak Thee i Haven og sad siden til Bords ud paa Natten, hvor der ret lød Sange og Taler. Pastor / Ingerslev med Kone og begge sine Børn vare med, han talte meget til mig om Dem og Deres Kone, bad mig sige Dem at De daglig var i hans Tanke. Han seer uforandret ud; i Dag skal jeg over at see hans Præstegaard, der ligger kun 1/4 Miil herfra. Om et Par Dage tages ud til Bovbjerg for igjen at hilse paa Havet og næste Løverdag mener jeg at skulle gaae med Dampskib fra Lemvig til Thisted. Glæder De mig med Brev, vil De da sende samme til Aalborg hvorhen jeg gaaer og bliver en kort Tid hos Ørsteds Svigersøn Etatsraad Dahlstrøm; der træffer jeg sammen med Enken Fru Ørsted og Mathilde. - Siden gaaer jeg op til Børglum-Kloster og maaskee til Skagen. Veiret er godt, men meget koldt, Vinden generer mig og jeg maa altid kjøre indpakket, som ved Vintertid. At De og Deres Kone er vel vil jeg haabe og Meget vil jeg vist kunde fortælle Dem herovre fra Vestkysten, naar vi igjen mødes; Deres Portræt seer jeg rundt om og Deres Bøger naturligviis ligesaa. - Her er i Huset fem Døttre, den yngste er et stakkels Idiot-Barn, men hun har strax med megen Tillid sluttet sig til mig og sagt de Andre, at jeg maa gjerne komme her igjen, noget hun ellers sjælden siger. / Alle Folk her i Egnen ville gjerne have Dem, kjære Ven, herover, Noget der rimeligviis ikke bliver noget af, men hjertelig velkommen vilde De være. Det er et sundt, prægtigt Folkefærd, Bønder med Dannelse og Lyst til at vide og forstaae. At Landet engang bliver et Korn- og Skovland, og det nok saa stolt, er jeg forvisset om, og ønsker ret at de, her Vesterpaa, maa faae en Jernbane. - Mange Sagn har jeg alt hørt. Her i Kjelderen er det at Taterqvinden "Langemargrethe" sad, hun havde revet Fosteret ud af fem frugtsommelige Koner, for at spise det varme Barnehjerte og meente at naar hun havde ædt det syvende, da kunde hun gjøre sig usynlig, Andre sige, at da meente hun at kunne flyve. I Dag tuder Vinden som ved Efteraarstid men den suser for stærkt til at vi da kunne høre Havet. Bring Deres Kone min hjerteligste kjærlige Hilsen, ligesom Hilsener til Wilsters, Zeuthens, Boyesens &. Deres inderligt hengivne

H.C. Andersen

Til Konferentsrraad B. S. Ingemann

Tekst fra: Solveig Brunholm (microfilmscan 14, 544-47)